Viser arkivet for stikkord media

Seminar og debatt om media og politikk

Eg ser fram til på å skulle delta som innleiar på eit seminar om dette temaet den 1. april kl 14-16, eit arrangement i samband med grunnlovsjubileet. Tillet meg å reklamere for seminaret ved å vise programmet her:

HVOR MEKTIG ER DEN 4. STATSMAKT?
OM FORHOLDET MELLOM MEDIENE, POLITIKERNE OG SAMFUNNET

«Trykkefrihed bør finde Sted», skrev eidsvollsmennene i 1814. Gjennom foredrag og debatt ønsker Stortinget å rette søkelyset mot utviklingen innenfor politisk journalistikk, medienes makt og samspillet mellom journalister og politikere.

PROGRAM:

Martin Eide:

«Vaktbikkje, jaktbikkje, maktbikkje»
Hvor står norsk journalistikk mellom partipressen og seddelpressen?
Frigjøringen fra partiene, hva har den vært en frigjøring til?
Og hvilken betydning har den nye journalistikken for makt og avmakt?

Martin Eide er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Han har utgitt en rekke bøker om journalistikk og pressehistorie.

Magnus Takvam:

«Det kompliserte samlivet – om forholdet mellom politikere og journalister»
Bakteppe: Den politiske journalistikken har hatt det særtrekk at den foregår i et tett personlig samspill mellom politikere og journalister. Journalistene eier mediekanalen. Politikerne eier informasjonen. Både medienes karakter og politikerrollen har endret seg i rekordtempo de siste tiårene.

Magnus Takvam er politisk kommentator i NRK, og har fulgt norsk politikk i 25 år.

Per Sandberg (FrP) og Jenny Klinge (Sp): «Politisk journalistikk sett fra Løvebakken»
Per Sandberg har vært stortingsrepresentant siden 1997, Jenny Klinge siden 2009.

Ordstyrer: Aslak Bonde

Innledning ved stortingspresident Olemic Thommessen

Seminaret er åpent for stortingsrepresentanter, ansatte, representanter for mediebransjen og andre interesserte.

Påmelding innen 28. mars til
grunnlovsseminar@stortinget.no

Vekt og mobbing av kjente personar

For blodtrykket sin del prøver eg å ikkje la meg provosere for ofte. Dette er ikkje enkelt, for alt frå valdtektsbølgjer til omskjæring av ungar gjer meg sint. No er det noko heilt anna som provoserer meg: alt snakket om vekta og utsjånaden til høgreleiar Erna Solberg.

Vi talar ofte om at vi må bekjempe mobbing i skulen og på nett. Å bekjempe medias mobbing av vaksne menneske på grunn av korleis dei ser ut, er sjeldan eit tema.

Eg veit ikkje om Solberg reagerer på dette sjølv, men eg tillet meg å reagere på hennar vegne. Eg tykkjer det er pinleg at journalistar bruker spalteplass på å kommente opp og i mente når dei meiner vekta har endra seg eller kvar gong klesstilen og hårsveisen er ny.

No vil eg få sagt at eg tykkjer Erna Solberg er ei flott dame. Skulle alle vore 175 cm høge og 60 kilo, hadde det vorte inni hampen einsformig.

Dessutan trur eg langt dei fleste gir blankt f i kor tunge toppolitikarar er eller om dei kjøper kleda sine på Hennes & Mauritz eller Steen & Strøm. Såleis meiner eg media undervurderer lesarane sine dersom dei trur det er lurt å skrive om utsjånaden til Erna for å selje meir.

Men media bidreg også til å gjera arbeidet mot mobbing generelt vanskelegare. Dersom vaksne seier til ungane sine at dei ikkje skal kommentere vekta til medelevar og det same dag er oppslag i riksmedia om vekta til kjente personar, blir bodskapen vanskeleg å skjønne for ungane.

Det gjorde godt å få ut denne frustrasjonen. For å seie det slik: eg kjenner meg fleire kilo lettare…

Kvinner, makt og media

To tredjedelar av sakene i media er visst om menn – likeeins er det flest menn som er fotograferte. Er vi kvinner beskjedne og for lite dyktige, eller har dette andre årsaker? Eg meiner ei av løysingane på problemet er at vi kvinner bør bli meir like menn. Hæ? seier du kanskje no. Forklåringa finn du lenger nede.

“Kvinner, makt og media” var tittelen på ei innleiing eg heldt i Valldal i går kveld, på eit arrangement i regi av “Tausaløftet”. Der tok eg utgangspunkt i at det å ha makt er å ha evne og høve til å påverke andre. Skal ein påverke andre, må ein nå fram til dei. Å nå ut til innbyggjarar og potensielle veljarar gjennom media er såleis viktig for å få politisk makt.

Blir ein kjent i media, kan ein opparbeide seg større autoritet og få meir makt i dei fora der vedtak blir fatta. Likestilling er mellom anna at kvinner og menn skal ha like høve til å påverke samfunnsutviklinga. Ergo: skal ein betre likestillinga må kvinner visast meir i avisene og høyrast meir på radioen.

Eg liker ikkje å tenkjer på meg sjølv som “kvinneleg politikar”. Men så må eg innfinne meg med at det jo er slik. Då er det interessant å spørje seg: kva er følgjene av å vera kvinne i staden for mann i politikken?

Eg har allereie nemnt at menn langt oftare er refererte til og omtalte i media. Påstanden min er at dette dels skuldast at mange kvinner førebels er for lite offensive. Men eg meiner også bestemt at journalistane ikkje tek ofte nok kontakt med kvinner som kan ha noko relevant å seie om ei sak. God journalistikk må handle om å spegle samfunnet – og kvinner utgjer vitterleg halvparten av befolkninga.

Ein journalist eg kjenner sa at kvinner ofte nektar å bli tekne bilete av fordi dei ikkje har ordna seg på håret. Huff ja, det er sikkert eit poeng. Og redaktøren i lokalavisa Storfjordnytt, som også heldt innleiing på møtet i går, fortalte at ein del kvinner ho vil intervjue prøver å vri seg unna heile greia. Ho meinte desse kvinnene tek det heile for personleg – dei vil ikkje synast sjølve som personar, men gløymer såleis at dei representerer nokon andre også som bør synast, alt frå medlemmane i det lokale idrettslaget til oss kvinner som gruppe.

Kva er løysinga? Som eg har sagt allereie: kvinner må bli meir like menn. Sjølv om dette høyrest paradoksalt og politisk ukorrekt ut, står eg fast på dette. Vi kan ikkje gøyme oss bort, tru vi ikkje har nok å fara med og halde opp å ta ordet i større forsamlingar og så furte over at vi ikkje er synlege nok i media. I den grad det å vera frampå, ha tru på eigen bodskap og meine at ein sjølv kan spela ei viktig rolle i samfunnet er mannlege eigenskapar, må vi kopiere desse snarast råd.

For det andre: kjem ikkje journalistane til oss, må vi koma til dei. For det tredje: vi må ikkje bekymre oss så gale for hårsveisen, men heller hugse at vi mest truleg har minst like mykje viktig å seie som karane. Så gjenstår det å sjå om desse grepa gjer at andelen kvinner i media tilsvarer andelen i befolkninga om nokre år.

Valresultatet sett frå Praha

Etter fem veker med intens valkamp, etter å ha overnatta på ulike hotell mesta kvar natt, etter utalige paneldebattar, bedriftsbesøk og stands, har eg bevilga meg sjølv og familien ein ferietur til Praha.

No hadde eg eigentleg tenkt å la denne pc-en av respekt for familien kvile mest mogleg under ferieturen, men det er sjølvsagt mykje som bør gjerast i samband med stortingsarbeidet og dei nye regjeringsforhandlingane. Då er det om å gjera å sende dei to andre på byen ein tur og få oppgåvene unna raskast mogleg.

Då eg først hadde gått inn på nettet, tenkte eg berre at eg skulle sjekke medieoppslaga dei siste dagane. Då oppdaga eg mykje rart av kommentarar i avisene. Men det eg kanskje stussar mest over, er fråveret av kommentarar om at Senterpartiet gjorde eit såpass godt val som vi faktisk gjorde.

Regjeringsslitasje er det noko som heiter. Det at den raud-grøne regjeringa får halde fram som fleirtalsregjering, var absolutt ikkje gitt på førehand. Og når Ap gjekk så mykje fram som dei gjorde, var det heller ikkje gitt at Sp skulle halde stand. Det er det største partiet som lettast får gevinsten i ein konstellasjon.

Dersom observasjonen min er rett, at det er forhaldsvis lite merksemd rundt Sp etter valet, kva kan årsakene vera? Det er sjølvsagt meir morosamt å feire sigerherrar og å hengje ut taparar – det kan vera ei årsak.

Eg blir likevel litt stuss når eg les i regionavisa på Nordmøre at eg som nyvalt stortingsrepresentant for Sp i Møre og Romsdal blir rekna for å ha vorte svikta av mine eigne i Surnadal når framgangen for Sp “berre” var på 7,4 pst og resultatet vårt vart på 27,8 pst.

Møre og Romsdal er eitt av fire fylke der Sp gjekk fram ved dette stortingsvalet. Eg har ikkje tenkt å ta æra for dette, for det er mange som har jobba hardt og godt for framgangen. Men når eg som førstekandidat har valt å jobbe minst 70-80 timar i veka for at resultatet skulle bli best mogleg, og at eg har villa og måtta vera tilstades i heile fylket (ergo lite på Indre Nordmøre), tykkjer eg ikkje valresultatet i Surnadal var så aller verst.

Senterpartiet har eit lite valkampbudsjett. Vi har ingen rike onklar verken blant private aktørar eller organisasjonar som drysser millionar over oss. Vi kan såleis ikkje smøre ansikta til førstekandidatane våre stort utover mange stader, men vi arbeider hardt og prøvar å bruke ressursane våre best mogleg.

Likevel er vi prisgitt media. Det visest ikkje godt nok kor hardt vi arbeider eller kva slags resultat vi oppnår politisk og i val dersom media vel å framstille det som om vi anten ikkje eksisterer eller at vi mislukkast når vi faktisk lukkast.

Håpet mitt – og trua mi – er at folk flest ser kva vi i Senterpartiet har betydd og betyr for utviklinga av landet vårt. Når eg saman med familien ruslar rundt i slottsområdet i Praha om ein par timars tid, skal eg la antydninga til irritasjon over det eg har skrive om her bli att i bloggen.

For når eg kjem tilbake frå ferie, skal eg som ein del av den nye stortingsgruppa til Sp gyve laus på nye oppgåver. Då treng eg å vera opplagt, ikkje irritert.