Viser arkivet for stikkord debatt

Seminar og debatt om media og politikk

Eg ser fram til på å skulle delta som innleiar på eit seminar om dette temaet den 1. april kl 14-16, eit arrangement i samband med grunnlovsjubileet. Tillet meg å reklamere for seminaret ved å vise programmet her:

HVOR MEKTIG ER DEN 4. STATSMAKT?
OM FORHOLDET MELLOM MEDIENE, POLITIKERNE OG SAMFUNNET

«Trykkefrihed bør finde Sted», skrev eidsvollsmennene i 1814. Gjennom foredrag og debatt ønsker Stortinget å rette søkelyset mot utviklingen innenfor politisk journalistikk, medienes makt og samspillet mellom journalister og politikere.

PROGRAM:

Martin Eide:

«Vaktbikkje, jaktbikkje, maktbikkje»
Hvor står norsk journalistikk mellom partipressen og seddelpressen?
Frigjøringen fra partiene, hva har den vært en frigjøring til?
Og hvilken betydning har den nye journalistikken for makt og avmakt?

Martin Eide er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Han har utgitt en rekke bøker om journalistikk og pressehistorie.

Magnus Takvam:

«Det kompliserte samlivet – om forholdet mellom politikere og journalister»
Bakteppe: Den politiske journalistikken har hatt det særtrekk at den foregår i et tett personlig samspill mellom politikere og journalister. Journalistene eier mediekanalen. Politikerne eier informasjonen. Både medienes karakter og politikerrollen har endret seg i rekordtempo de siste tiårene.

Magnus Takvam er politisk kommentator i NRK, og har fulgt norsk politikk i 25 år.

Per Sandberg (FrP) og Jenny Klinge (Sp): «Politisk journalistikk sett fra Løvebakken»
Per Sandberg har vært stortingsrepresentant siden 1997, Jenny Klinge siden 2009.

Ordstyrer: Aslak Bonde

Innledning ved stortingspresident Olemic Thommessen

Seminaret er åpent for stortingsrepresentanter, ansatte, representanter for mediebransjen og andre interesserte.

Påmelding innen 28. mars til
grunnlovsseminar@stortinget.no

Sinte telefonar

Somtid er telefonsamtalar utmattande. I alle fall når føremålet med samtalen frå den andre parten er å uttrykkje mest mogleg sinne med flest mogleg ord.

“Kunden har alltid rett”, er innstillinga butikkpersonale og kelnarar skal ha. Same kor usakleg og sur kunden er, og same om han eigentleg tek feil: rett har han og rett skal han få.

Er innbyggjarar og potensielle veljarar som tek kontakt med oss politikarar å sjå på som våre “kundar”? Skal vi politikarar såleis ha innstillinga “veljarane har alltid rett”, også når nokon ringjer og skjeller oss ut etter notar?

Eg opplevde dette seinast i dag. Vedkomande hadde prøvd å ringje meg fleire gongar på morgonen utan å leggje att melding om kva det gjaldt. Slikt er ofte eit fareteikn, men eg valte å oversjå det.

Eg var så dum då eg ringte oppatt til han at eg sa at eg hadde ti minutt til å prate. Då overhøvlinga starta, var det såleis for seint å finne på ei orsaking om at eg hadde dårleg tid. Eg gjorde som eg bruker å gjera: eg valte å prøve å filtrere bort ukvemsorda og høyre etter om det var noko fornuftig inne i ordflaumen. Det var det heldigvis.

For å anerkjenne meiningane til vedkomande, prøvde eg å smette inn nokre setningar for å vise at eg forstod og at eg tok han på alvor. Dette var det imidlertid ingen som helst vits i. Eg fekk berre meir kjeft på grunn av dette, for han meinte eg laug då eg sa eg forstod frustrasjonen hans.

Langt oftare enn sinte telefonoppringingar kjem det sinte e-postar. Det som overraskar meg med desse, er at så mange bryr seg så lite om å vera nokonlunde sakleg. At nokon ringjer og spyttar ut faenskap kan ingen ta dei på etterpå, men noko som er skriftleg kan mottakaren ta vare på og melde vidare om det skulle vera for ille.

Eg ønskjer å ha ei audmjuk tilnærming til dei som uttrykkjer meiningane sine overfor meg. Eg tykkjer det er kjempefint å få tilbakemeldingar på jobben eg gjer og utspela mine, og er open for å justere meiningane mine.

Eg bruker ofte argument nokon spelar inn til meg i vurderingane av sakene seinare, og somtid bruker eg argument frå til dømes kommentarfelta på Facebook når eg skal i TV- eller radiodebattar.

Derfor blir eg litt sur når nokon kan ringje og seie at eg ikkje forstår ein dritt, at eg er ein tosk og eit fehovud, at eg ikkje har noko i politikken å gjera, at eg gir blaffen i korleis andre har det, osb. Og eg misliker å bli kalt stygge ting.

Men veljarane har vel alltid rett, så eg svarer så pent eg kan og avsluttar med “takk for at du ringte, ha ein fin dag vidare!”. Inni meg er det likevel ikkje alltid eg tenkjer at vedkomande eigentleg hadde rett, eg tillet meg å vera så kjettersk.