Til krig mot mobbing

Det er ikkje rett at ungar skal oppleva skulekvardagen som eit samanhengjande mareritt, seier kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Det er gledeleg at ho no vil gå til krig mot mobbing i skulen.

Altfor mange ungar får barndommen sin øydelagt av at andre plagar dei jamt. Gjentekne fysiske og psykiske slag og spark bryt ned sjølvtillit og livsglede.

Den staden der ein møter opp kvar dag for å lære og for å bli førebudd på vaksenlivet, blir for den som blir mobba også den staden som svekkjer utsiktene til eit godt liv som vaksen.

Tidlegare statsminister Bondevik gjorde ein prisverdig innsats mot mobbing, og denne innsatsen gav resultat i form av ein midlertidig nedgang i mobbetilfelle. Eg meiner dette viser at det nyttar å jobbe mot mobbing, men at uvesenet fort tek seg oppatt igjen dersom fokuset skiftar.

Det er ikkje nok at kunnskapsministeren tek tak i dette aleine. Rektorar og lærarar må ta problemet på alvor og følgje opp. Men også kvar enkelt av oss har eit ansvar.

Det er altfor lett å snu seg bort når ein ser eller høyrer noko som kan tyde på at andre blir mobba. Og endå verre: det er somtid lettare å le hånleg med enn å protestere når andre lir.

Utan at “resten” – dei som verken mobbar eller blir mobba – engasjerer seg, får vi ikkje bukt med problemet. Krigen mot mobbing er ikkje eit slag som kan vinnast ein gong for alle, men det er ein kamp mellom gode og vonde krefter som pågår stadig. Vi må velje kva side vi vil kjempe på.

Les gjerne også det aller første blogginnlegget mitt her på Origo, som handlar om nettopp mobbing:

Blinde eller feige

Vist 613 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Det er i heimen grunnlaget blir lagt.Og mange vaksne driv med mobbing,bakvaskelse og sladder.Born lærer av vaksne,det lyt vi tenke på.Born høyrer og ser alt frå dei er små.Vaksne lyt endre sin oppførsel.

Er enig med Aud her! Ja, og hva med alle disse realityprogramene, hvor baksnakkelse er en del av underholdningen..??
Og så blir noe stemt ut, og disse programmene florerer jo på TV, som Paradise Hotel, Big Brother m.m.

Under valgkampene, og ellers.., sitter selv politikerne og nesten mobber og hånflirer av hverandre!
Glemmer ikke da Grosvold ledet “The missing link”!! Huff for et program, programlederen skulle være mest mulig “jævlig” med de som sto der i ring…..!
Og i gamle dager var lærerne ikke noe bedre, de mobbet noen av elevene selv, dette har jeg hørt fra flere…! Har heldigvis ikke blitt utsatt for slikt selv! (Mer sånn: “sendt på gangen p.g.a. uro og fnising!”)

Dette med mobbing er så alvorlig at det må tas på alvor! Av oss alle! Det kan være lett at det som er ment som spøk, blir oppfattet annerledes av mottakeren….

Takk for kommentarane!

Ja, vi som er vaksne må tenkje over kva vi seier om andre og korleis barn let seg påverke av dette. Og eg er einig i at vi politikarar også må passe på måten vi ter oss på og korleis vi ordlegg oss om andre politikarar. Generelt skadar det ikkje om ein tenkjer litt på korleis det ein gjer eller seier kan bli oppfatta av den andre.

Inntekt har alltid gitt forskjeller. Husbanken og lånekassen skulle utgjevne forskjellen på fattig og rik, og gi alle større valgfrihet og muligheter. Noe har gått galt etter at de som bodde i husbankhus skiftet arbeidsgiver og fikk lønn fra “arbeid i oljå”. I tillegg har det blitt vanlig at begge foreldrene har inntekt. Penger gir frihet og muligheter, men det blir først et problem når dette blir brukt som middel til å hevde seg over andre. Når noen på død og liv gang etter gang fremhever hva de har, hva de skal kjøpe og hvor de skal reise denne ferien overfor personer som ikke har noe å konkurrere med, provoseres skam, komplekser, misunnelse, sinne og sjalusi hos motparten.

Vi bør tilbake til tiden da vi lærte å se hvilke muligheter vi har om vi lærer? Barn som følger voksne og kopierer voksnes handlinger er lærevillige. Vi må tilbake til tiden da vi får skryt når vi husker å vaske hendene, husker å pusse tennene, viser at vi forstår vi snart må legge oss fordi vi gjesper, klarer å knyte skoene selv, hjelper til å dekke bordet, hjelper til med oppvasken…. Vi må ha mer tid sammen med våre barn og barnebarn, hjelpe dem til å se hvem de er, hva som er spesielt hos den enkelte av evner og interesser og se hva som er svakt, om det er noe som trenger ekstra øvelse. Voksne har positivt og negativt, og noen er flinkere til å akseptere seg selv og leve med seg selv enn andre. Voksne kan og kan ikke, den ene voksne er kanskje flink til det den andre ikke kan og motsatt. Som foreldrene er forskjellige er også søsken forskjellige, og dette bør barna lære å verdsette. Vi skal utfylle hverandre med våre styrker, ha omsorg for hverandre og hjelpe den som er svak der vi kan. Noe kunnskap og arbeid må vi alltid være villige til å kjøpe uansett alder og person.

Voksne bør tenke seriøst over hva som er viktig og nødvendig og begynne å glede seg over hva de har. Gleden over å være, over å eie og ved å motta, er smittsom, motiverende og et godt forbilde. Personer som er misfonøyde og alltid klager over noe, er veldig krevende å være sammen med. De skaper mye usikkerhet hos dem de har rundt seg, og barn som vokser opp med slike voksne vil utvikle et variert sett av svakheter. Det verste må være at barna mister troen på seg selv fordi foreldrene klager samme hva de gjør.

Når fasade og siste mote blir viktigst,og sminke på barn i moteriktige klær er viktigere enn at de dyrker vennskap og lek,da har de voksne forsømt seg overfor barna.

Reklamens makt er større enn vi aner! Og markedet retter seg stadig mot yngre målgrupper, når det gjelder både mote og utseende! Og så er det et gruppepress fra kamerater og veninnner! En jeans i dag skal helst koste rundt kr. 1000,-!! Eller mer! For ungdom..!

Det er viktig at foreldre setter foten ned og stopper.Dette kan diskuteres på foreldremøter på skolene.

Hvem blir mobbet? Hva er viktig for å bli en selvstendig person som takler voksenlivet? Hva trenger vi penger til? Hva er fornuftig bruk av penger? Hvordan skaffer vi oss økonomisk og materiell trygghet? Hvem er de mest kreative og løsningsorienterte? Personer som tidlig og alltid har nok penger, går glipp av erfaringen med å undersøke, vente og spare for å oppnå. Den som har strevd vil kanskje i større grad glede seg over og ta bedre vare på det de har valgt? Kanskje det er enklere å unne andre noe når vi har erfart hvor vanskelig det kan være å nå målene? Hva er verdifult for livet, for hverdagen, for trivselen og for å bli respektert i et fellesskap?

Mobbing,trakasering,bakvaskelser,mindreverdighet og mangel på trygghet er det ikke noe godt liv for noen,allerminst for barn og unge.Det må da være en grense for hva mennesker må erfare i livets start.En må da bli respektert for egen del,ikke for utseende,stander og status.Alle mennesker har verdi.Det er vårt ansvar med trivsel,respekt og fellesskap.voksne bør være gode eksempler og passe sin munn og sine holdninger.Barn skal få være barn,ikke imiterte voksne.Her må Foreldre og skole gå sammen,rydde opp og legge tilrette.

Mobbing er faktisk talt noe som ligger i alle dyr, hakkeloven, så å mobbe er å la det dyriske slippe til, det skulle kommet mer frem i arbeidet mot mobbing, at det er en primitiv adferd…

Ja, hakkekylling er eit relevant omgrep i så måte. I undersøkingar kjem det fram at det som går att hos mange mobbarar, er at dei ikkje – som mange synest å tru – er sosialt svake og manglar sjølvtillit. Tvert om er dei gjerne meir enn gjennomsnittleg sosialt intelligente, men dei misbrukar innsikta i korleis andre reagerer på hån og spott til nettopp å plage andre.

Det er sjølvsagt alle moglege variantar av både mobbarar og mobbeoffer, men det er viktig å sjå på kva som går att hos mange av desse for å kunne setje inn relevante tiltak. Mobbeepisodar er ikkje konfliktar, derfor må ein til dømes ikkje tvinge mobbeofferet til å møte mobbaren slik at dei “skal finne ut av problemet i lag”. Mobbing er heller ei form for overgrep, og krev eigna tiltak.

Olveus-programmet er eit interessant anti-mobbe-program som m.a. set lærarane betre i stand til å oppdage og reagere overfor mobbing. Eg håpar kommunane vel slike gode program i staden for å iverksetje tiltak som i verste fall berre fungerer som noko å vise til overfor media når det oppstår mobbeepisodar.

Jeg mobbet vel litt jeg også, husker faktisk til og med hvem jeg mobbet, de som ble sinte… De fleste har nok vært mobbere, bevist eller ubevist, i min oppvekst var dette et fremmedord. I vår klasse hadde vi en de fleste hakket på, jeg husker godt da vi fikk ny lærer og han tok dette opp, vi skjerpet oss, men så mye at stakkaren da også følte seg mobba…

Trur du har rett i at dei fleste har delteke i mobbing på eitt eller anna vis, og det er tøft å innrømme dette! Det er likevel verre å vera ein som startar mobbinga og som aktiv og målretta mobbar over tid enn å vera ein som deltek i visse situasjonar. Dei som er medløparar – dei som står og ser på og flirer og som deltek litt somtid – er kanskje dei som sit med nøkkelen til å få slutt på mobbinga. Dersom dei verste mobbarane ikkje får eit villig publikum, men heller opplever at andre seier klårt i frå om at det dei gjer er uakseptabelt, vil det nok verke.

Dette er ikkje nokon enkel problematikk, og vi får aldri slutt på all mobbing, men det er uendeleg viktig at vi lukkast i å hindre så mykje av mobbinga som mogleg. Det sparar det enkelte mobbeofferet for mykje liding, og det kan setje ein stoppar for at somme mobbarar utviklar ei endå meir aggressiv åtferd som kan vera til plage for andre også når dei blir vaksne.

Vi bør variere bruken av ord når vi snakker om uakseptabel oppførsel. Sosial trening og mestring har mange stadier og utviklingstrinn, og er riktig og nødvendig for å lære å takle andre mennesker og forstå oss selv i relasjon til andre. Fra vi er små bør vi ha lært hva som gir gode eller dårlige tilbakemeldinger fra omgivelsene på vår oppførsel. Vi bør også ha lært av egen erfaring hva som er gode eller vonde opplevelser ved andres oppførsel. Barn tester grenser hos jevngamle og voksne, og den viktige oppgaven voksne har som veiledere for barn blir ofte ikke fulgt opp. Noen har dårlig oppdragelse rett og slett fordi foreldrene og andre voksne ikke har gjort jobben sin, omsorgssvikt.

Uskyldig terging og plukking på andre for å få oppmerksomhet eller for å si fra at jeg er irritert på deg derfor forstyrrer jeg leken din, er ikke mobbing.

Veldig mange gode innspel som eg lovar å ta med meg vidare!

Det er viktig å skilje mellom kva som er mobbing og “vanleg” oppførsel på godt og vondt, ja. Vaksne har eit ansvar for å rettleie ungar slik at dei lærer kva som er greitt og ikkje. Som vi veit, tek ungane meir etter oppførselen til vaksne enn etter det vi seier, så vi må vera bevisst vår oppgåve som rollemodellar.

Det finst dessverre mobbarar som er så intenst infernalske at det trengst sterkare lut til enn gode rollemodellar. Då er det eit godt antimobbeprogram i skulen forhåpentlegvis kan bidra. Det er ikkje nødvendigvis enkelt for lærarane å oppdage kva som er mobbing, men blant dei mange lærarane som faktisk oppdagar at dette skjer er det ikkje nødvendigvis så mange som veit korleis dei best bør gripe an situasjonen.

Mobbing som tema burde for så vidt vore ein viktig del av lærarutdanninga, for alle lærarar kjem til å måtte handskast med problemet på eitt eller anna vis. Målet må vera at flest mogleg lærarar har kunnskap om mobbing, vidare at desse lærarane og skulane dei jobbar for går inn for å førebyggje og gjera nødvendige tiltak.

Hva med å ha mobbing som eget fag i grunnskolen?

Annonse