Snoking og datalagring

Datalagringsdirektivet – berre ordet framkaller langtrukne gjesp hos dei fleste. Offentleggjering av skattelistene, derimot, framkaller både tastaturkløe og debatt.

For alle som er opptekne av personvern, er det grunn til å sjå både dette EU-direktivet og det norske regelverket for bruken av skattelistene etter i sømmane – og i samanheng.

Personvern er å verne om menneske sin rett til å ha ei privat sfære. Å verne om denne retten inneber å forhindre at somme kan snoke og misbruke opplysningar om forhald dei ikkje har noko med.

Datalagringsdirektivet og måten skattelistene blir offentleggjorte på gjer slik snoking lettare og svekkjer dermed personvernet.

Skattelistene som florerer på nettet, gjer det mogleg å sjekke opp kva alle og einkvar tener, har i formue og kva vi har bidrege med til fellesskapet i form av skatt.

Tilgangen til desse opplysningane vekkjer debatt kvart år, men i år har det kome nye perspektiv inn i debatten. Tilleggsapplikasjonar på Facebook gjer det mogleg å få opplysningar om alle venene dine samla, ein illustrasjon på at det er kikkarmentaliteten og ikkje samfunnsnyttig openheit som er føremålet til dei fleste som ”sjekkar likninga”.

Det er også auka merksemd om at misbruk av desse svært lett tilgjengelege opplysningane fører til at ein kan bli offer for ran, id-tjuveri og mobbing.

Med datalagringsdirektivet vil teleoperatørane og internettleverandørane sin rett til å lagre trafikkdata i inntil tre månader bli erstatta av ei plikt til å lagre i minst 6 månader og inntil to år.

Hensikta vil ikkje lenger vera berre å lagre grunnlag for fakturering, men at opplysningane skal kunne brukast i politietterforsking. I første omgang skal ikkje innhaldet i samtalar og e-post lagrast. Men både når, kor og med kven ein kommuniserer per telefon og på nettet skal lagrast. Argumentet for endringa er at den kan bidra til å gjera etterforsking av alvorleg kriminalitet lettare.

Likevel er det sterke grunnar til å vera skeptisk. For det første har vi dei rettslege prinsippa om at ein er uskuldig til det motsette er bevist. Godtek vi dette direktivet, vil vi godta eit prinsipp om at alle er potensielt skuldige til ei kvar tid og mistenkte til det motsette er bevist innanfor ein periode på to år.

For det andre er det viktig å hegne om ytringsfridomen og retten til å leva frie liv under ansvar. Å vita at det i så lang tid blir lagra opplysningar om kven du har kontakt med og når, og usikkerheita kring kven som vil kunne få tilgang til opplysningane, vil openbart kunne setje begrensingar for kommunikasjonen mellom menneske i kvardagen.

Politiet har i dag høve til å overvåke personar som er under mistanke i straffesaker, også trafikk frå telefonar og pc-ar. Datalagringsdirektivet har som føremål å leggje til rette for at politiet kan avdekkje alvorleg kriminalitet, eit omgrep som det er opp til kvart enkelt land å definere rekkevidden av.

På same måte som med skattelistene er det vanskeleg å sjå for seg nokre avgrensingar i den informasjonen som direktivet vil påleggje teleselskapa å lagre. Og når kjem argumentet om at vi i den norske tradisjonen for openheit må tillate innsyn i kven vi ringjer til og kor vi oppheld oss?

Datalagringsdirektivet kan føre til langt meir omfattande overvaking enn det tilhengjarane av direktivet i dag erkjenner, og auka risiko for misbruk av personopplysningar.

Når teleoperatørane verken har tradisjon for å lagre ein så stor mengde informasjon, og heller ikkje er garantert ein kompensasjon for auka utgifter, er det grunn til å frykte at det vil gå på sikkerheita laus.

Det vil alltid finnast menneske eller grupper som av ulike årsaker har interesse av å finne ut mykje om nokon. Dei vil kunne bruke denne informasjonen til å gjennomføre kriminelle handlingar. I så måte kan vi utilsikta få meir og ikkje mindre kriminalitet ut i den andre enden.

Vi skal ikkje godta prinsippet om at vi alle blir mistenkeleggjorte og overvaka i form av ei massiv og langvarig lagring av trafikkdata. Ei heller bør vi godta at skattelistene blir offentleggjorte på det viset dei blir i dag. Men vi skal openbart også i framtida kunne bruke informasjon frå trafikkdata til å ramme alvorleg kriminalitet. Det har politiet allereie høve til, og vi skal vera opne for å utvide og vidareutvikle dette.

Samstundes må vi våge å setje grenser. Teknologiutviklinga går på mange område føre utviklinga av lovverket. Det er særs viktig med ei bevisst haldning til korleis vi let ny teknologi påverke oss.

Målet må vera at den teknologiske utviklinga kjem til samfunnsmessig nytte, og ikkje blir ein trussel mot grunnleggjande verdier som ytringsfridom og personvern.

Vist 690 ganger. Følges av 6 personer.

Kommentarer

Hei hei Jenny!
Bra innlegg, så også kommentar i dagsavisa. Bra! – Stå på videre
Ada Evju :)

Takk for det, Ada! Håpar det står bra til med deg:-).

Flott blogginnlegg, Jenny, og takk for i går! Godt å se at det dukker opp blogginnlegg og engasjement om DLD over det vidstrakte Internet!

Ja, takk for i går! Utruleg bra oppmøte og stort engasjement, det lovar godt.

Jeg er en av de mange som er skeptiske til datalagrigsdirektivet. Og jeg deler mange av de betenkelighetene som Jenny fører i pennen. Samtidig så er jeg litt overrasket over hvor ensidig denne debatten har vært fram til nå. Få fokuserer på fordelene med datalagringsdirektivet og mulighetene dette gir oss i etterforskningen av kriminalitet og bekjempelse av terror. Enda færre fokuserer på hvordan personvernet vil bli ivaretatt dersom direktivet blir innført i Norge. Det er ikke som mange velger å tro at nærmest hvem som helst kan tilegne seg de dataene som blir lagret. For tiden ligger en viktig lov til behandling i Stortinget. Det er Politiregisterloven. Her vil reglene for tilgang til bl.a. data som det her er snakk om bli vesentlig innskjerpet.
Jeg tror hele debatten om datalagringsdirektivet vil bli løftet flere hakk dersom vi gikk mer grundig til verks og så nærmere på hva dette faktisk dreier seg om. At vi rett og slett tar et standpunkt basert på kunnskap og ikke tilegner oss en mening basert på andres meninger.
Jeg er som sagt skeptisk datalagringsdirektivet pga. usikkerheten rundt personvernet. Men jeg mener det er for tidlig å konkludere. For å tilføre debatten litt mer legger jeg ved to lenker som jeg anbefaler dere å lese:
Norske datalagringsregler hindrer etterforskning av kriminalitet
Kripos frustrert over regelverket

Datalagringsdirektivet: Fysjom
Skattelistene: Nam!

Er samd med Tove Lise i at det er viktig at debatten ikkje blir einsidig. Derfor skriv eg også i kronikken: “Men vi skal openbart også i framtida kunne bruke informasjon frå trafikkdata til å ramme alvorleg kriminalitet. Det har politiet allereie høve til, og vi skal vera opne for å utvide og vidareutvikle dette.” Spørsmålet er om det er EU som skal bestemme korleis Noreg skal balansere mellom omsynet til etterforsking og omsynet til personvernet. Dessutan er det ingen grunn til å vera trygg på at slik massiv og langvarig lagring av trafikkdata blir trygt forvart frå folk og grupper med lumske hensikter. Eg har vanskar med å stole på at dei blir pålagte å lagre desse opplysningane i opptil to år utviklar system som hindrar ymse misbruk.

Personvernet kan ikke ivaretas dersom trafikk- og lokasjonsdata om hele befolkningen lagres i tilfelle du skulle gjøre noe galt!

Spørsmålet er om vi kan akseptere i et demokrati at det lagres opplysninger om innbyggernes bevegelser i preventiv hensikt, for å kunne ta dem i tilfelle de skulle gjøre noe galt. Konklusjonen gir seg selv hvis vi ønsker å opprettholde rettsstaten og tilliten i samfunnet. Følgene for tilliten til våre myndigheter vil være katastrofale, hvis det kreves at opplysningene om hvem lovlydige mennesker kommuniserer med og hva vi gjør på nettet skal lagres.

I Storbritannia har det kommet så langt at også de nettsidene folk besøker, skal registreres! Se her:

Engelsk overvåkning omfatter også nettsidebesøk

Datalagringsdirektivets tekst krever ikke det, men så snart man hadde godtatt tanken om at detaljerte opplysninger om menneskers elektroniske kommunikasjon skal registreres og lages begynte glideflukten. Legg også merke til den lange listen over myndighetsorganer og etater som skal få tilgang til opplysningene.

I Danmark var registrering av hvilke nettsider folk besøker, planlagt som en del av implementeringen fra starten av, som dette dokumentet viser:

Datalagring og overvåkning i Danmark

Det finnes bare en måte å unngå slike overgrep mot befolkningen på, og det er å holde fast på følgende prinsipp:

Det er først dersom man er under etterforskning at det er akseptabelt at opplysningene om våre bevegelser lagres. Her finnes det ingen mulighet for kompromisser, hvis rettsstatens grunnprinsipper skal opprettholdes. Enten lagres informasjonen om vår kommunikasjon og våre bevegelser på “den elektroniske landevei” for at politi og eventuelle andre myndigheter skal få tilgang til dem, eller så slettes disse dataene etter hver faktureringsperiode. Den eneste måten å hindre misbruk av opplysninger og en stadig glideflukt i retning av at disse opplysningene brukes til stadig flere “gode” formål, er at de ikke lagres. Mennesker som ikke er under konkret mistanke for noe kriminelt, skal ikke få sine trafikk- og lokasjonsdata lagret. Våre kommunikasjonshandlinger og våre bevegelser på internett tilhører privatlivet!

Jeg er selv medlem av Arbeiderpartiet, men har tatt klart standpunkt mot Datalagringsdirektivet. Dette håper jeg at mange flere Ap-medlemmer etterhvert vil gjøre.

Per Inge Østmoen

Jeg har noen kommentarer til:

Det er viktig at vi unngår å bare snakke om faren for “misbruk.” At data kan komme på avveie, er en reell fare, og vi vet at over tid kan ingen data være trygge for hverken utro tjenere, menneskelige feil eller tekniske feil. Sikre systemer eksisterer ikke, og vil aldri komme til å eksistere i en ikke-fullkommen verden.

Dette er imidlertid ikke den eneste grunnen til at lagring av opplysningene om hva folk flest foretar seg må avvises. Hovedsaken er at når kontrollmulighetene brukes, vil fristelsen bli altfor stor for myndighetene til å kontrollere og gjøre inngrep mot stadig flere livsområder og normale hverdagshandlinger som de samme myndighetene misliker. Fristelsen til å bruke opplysninger om hva folk foretar seg til en stadig sterkere styring av menneskers liv vil være uimotståelig – dette ligger i sakens natur. Et system som er etablert for å “ta” mennesker som gjør noe galt, vil være tilbøyelig til å utvide grensene for hvilke handlinger som skal anses som “suspekte” og føre til inngrep mot individet. Når det både i Danmark og Storbritannia nå skal gjøres umulig å besøke internett-sider uten at makthaverne i samfunnet skal kunne finne ut i detalj om hvor du har vært, så må det være tydelig at her er det ikke faren for “misbruk” som er viktigst.

Politisk overvåkning er enda en mulighet. Ulike politiske leire har her ulike oppfatninger om hva som er “galt,” og myndigheter verden over har med loven i hånd overvåket mennesker på politisk grunnlag. Norske myndigheter er ikke noe unntak i så måte. Ei heller er det noen prinsipiell ulikhet mellom “høyre” og “venstre,” fristelsen til å kontrollere mennesker er en farlig fristelse uansett. Den eneste måten å unngå dette på, er at myndighetene ikke får innsyn i hva vi gjør i dagliglivet vårt. Dette er vårt privatliv, og myndighetene skal ikke ha rett til å samle inn opplysninger om våre bevegelser i vårt privatliv. Hvem vi kommuniserer med, og hva vi gjør på nettet, er faktisk vår egen sak og ikke myndighetenes. Derfor handler ikke dette om tillit til myndighetene, eller garantier om at dataene ikke skal komme på avveie. I tillegg til at slike garantier aldri kan gis uten å være uærlig eller urealistisk, så er hovedsaken at i et fritt samfunn har ikke myndighetene noe med å få vite hvor borgerne beveger seg og når. Hvis data lagres, så er det for å bruke dem, og de vil komme til å bli brukt før eller siden. “Garantier” om at dataene bare skal hentes ut hvis du er mistenkt for noe er uten betydning, fordi en lagring av slike opplysninger om oss bygger i seg selv på det premiss at vi alle betraktes som potensielle kriminelle.

  • En god regel sier at du aldri bør stole på den som ikke stoler på deg.

Det er et misbruk og et overgrep i seg selv, dersom det samles inn opplysninger om mennesker som ikke er mistenkt for noe for å kunne “ta” dem dersom de gjør noe galt eller “galt.” Så det er ikke faren for “misbruk” som er det viktigste her, men det misbruk som ligger i at man vil samle inn opplysninger om hva folk foretar seg uten at de er under etterforskning for kriminelle handlinger. En slik praksis er vi nødt til å si nei til, dersom vi ønsker å leve i et fritt samfunn med frie individer. Du er ikke fri, dersom dine egne myndigheter med eller uten rettens kjennelse kan finne ut hvor du har vært og hvem du har vært sammen med.

Enkelte sier at det er “ensidig” å ville avvise Datalagringsdirektivet. Etter mitt skjønn kan det aldri være ensidig å forsvare frie menneskers rett til å bevege seg fritt og uten å bli overvåket så lenge man ikke er kriminell. Forestillingen om at “hvis du har rent mel i posen har du ingenting å frykte” er å snu det hele på hodet. For det er jo nettopp frie mennesker som bør ha krav på at deres privatliv skal bli respektert. Derfor må Datalagringsdirektivet og liknende tiltak mot befolkningen avvises.

Per Inge Østmoen

Annonse